
Ja, som de fleste vet så er jeg en ung mamma. Ble mamma til Marcus, da jeg var 15 år. Jeg var aldri i tvil om jeg skulle beholde han eller ikke. Det var ett ganske klart ja. Pappaen til barnet støtta meg på det, og gleda seg ille til og bli pappa. Men etterhver så måtte jeg jo si det til pappaen min, og han til foreldrene sine. Jeg fortalte det faktisk ganske tidlig, syns det er bedre egentlig. Han ble jo selvfølgelig ikke blid, skulle anmelde pappaen og alt. Men etter en dag, så skjønnte han at det kunne han ikke gjøre. Han syns jeg var veldig ung, men han gleda seg veldig til og bli bestefar. Barnefaren har støtta meg gjennom hele svangerskapet, og han var også med på fødselen. Han er en kjempe flink pappa. Jeg fikk jo ganske mye plager under svangerskapet, bekkenløsning, kvalme, tretthet, og i tillegg svangerskaps diabetes. Jeg ble satt igang 3 uker før tiden. Det er noe av det verste jeg noen gang har vært med på! Tok 3 dager før riene kom, og da hadde de satt inn ballong eller hva det het og piller mange ganger den ene dagen. Husker veldig godt den siste natta, jeg skjønnte med en gang at nå skjer det noe. Hadde kjempe vondt i magen, og fikk ikke sove. Prøvde og vekke Ludvik, men han bare lå og snorka. Haha :) Tror jeg fikk vekt han tilslutt :P På morgenen fortalte jeg det til jordmødrene der, og de sjekket åpningen, og yeees da var vi igang :) Ho tok vannet mitt, og det bare fossa ut altså. Ille mye vann! Jeg lå fra klokka 9 på morningen, til 8 på kvelden med vonde rier. Bare fordi de liksom skulle være snille og gi meg epidural tidlig, siden jeg ikke skulle bli skremt eller noe. Veel, den stoppa jo hele fødselen min da, for jeg var jo helt lam fra underlivet og ned. Så de burde jo kanskje skjønne at jeg ikke kom til og kunne klare å presse, jeg klarte jo ikke og flytte på meg en gang. Men kl 20.00 pratet de sammen, og de ville helst at jeg skulle ta keisersnitt. Jeg tenkte litt på det, og ble kjempe lei meg. Jeg ville jo føde vanlig! Når jeg ble trilla inn, så klarte jeg nesten ikke og holde igjen gråten. Pappaen min var jo der, for han kom den kvelden og skulle hilse på meg og Ludvik. Jeg husker at han sto utenfor der de opererte. Han gråt, og sa "Dette går bra jenta mi, det kommer til og gå så bra" Det føltes ut som om jeg sa hade for siste gang. Ludvik var med inn, og fikk på seg sånne blå klær og greier. Jeg lå og hylgråt, fordi dem skulle jo skjære i meg. Lå og holdte i en klut, de prøvde og ta den bort. Og jeg bare "Ikke faen om du skal ta den kluten!!!!" Hehe, var kjempe sint. Jeg holdt kjempe hardt i kluten, og hånda til Ludvik. Han gråt han å, og prøvde og roe meg ned. Kjempe stolt av han! Det tok ikke lange tiden før han var ute. 21.05 kom lille Marcus til verden! :) Jeg var så glad, og en kjempe stolt mamma. Fikk se han i noen sekunder før de la han i en sånn kuvøse. Ludvik spurte om det gikk greit at han ble med de og Marcus. Og selvfølgelig fikk han lov til det. Etter de hadde sydd meg igjen, ble jeg trillet på sånn overvåkning. Der skulle jeg ligge i 2 timer. Fikk veldig mye smertestillende ( Litt for mye tror jeg, hehe! ) Husker ikke så mye fra den kvelden, men jeg husker ihvertfall at de kom trillendes med Marcus, og jeg holdt han i armene mine, og prøvde og amme han. Pappa sa "Det der kledde du:)" Ble trillet inn på rommet igjen kl 00. Og husker jeg sa til Ludvik mange ganger " Se så nydelig han er, tenkt laga han a" Var helt forbauset jeg. Hehe. Jeg, Ludvik og Marcus var på sykehuset i hele 11 dager! ( ALDRI om jeg skal være der så lenge neste gang!" Men det var mest pga barnevernet at jeg måtte være der så lenge. (Nei, jeg liker ikke barnevernet, kan fordra de. Aldri likt de) Den eneste grunnen til at jeg kom inn i barnevernet, var fordi jeg ikke gikk på skolen. For jeg hadde jo mistet mammaen min, og følte rett og slett ikke for å gå på skolen. Følte at alle lærerne var veldig hensynsløse. Jeg fulgte jo ikke så veldig mye med i timene, og de ble vel litt sinte pga det da. Så jeg slutta, i 9 klasse. Kanskje litt dumt, men jeg angrer ikke for og si det sånn. 

Det ble jo slutt mellom meg og Ludvik 3 uker etter fødselen. Jeg har vært veldig dum, hørte mer på andre enn hva jeg selv ville. Og det angrer jeg på. Men han har vært en kjempe flink pappa, og jeg er så stolt over han. Marcus kunne ikke ha fått en bedre pappa. Selvom det har skjedd ganske mye dumt mellom oss det første året, så er jeg fortsatt veldig stolt over han. Kjempe glad for at Marcus har en pappa som bryr seg. Nå idag har vi vel ikke akkurat verdens beste forhold, klarer så vidt og snakke sammen. Men vi gjør jo selvsagt det da. Han har han annhver helg, litt i ferier, og så skal vi vel begynne og dele på i helligdager.
Nå er gutten min snart 2 år, og jeg kan virkelig ikke skjønne at tiden har gått så fort. Jeg angrer ikke ett eneste sekund, på at jeg valgte og få han. Han er det beste som har skjedd meg! :) Jeg stortrives med og være mamma. Elsker det, og elsker lille tassmussen min :) Skal jo begynne på skole til neste år igjen. Da vil jeg begynne på helse og sosial, og bli hudpleier. Vil jo at Marcus skal være stolt av mammaen sin. For han kommer jo sikkert til og få høre det, at jeg fikk han som ung, og at jeg gikk på trygd. Men da vil jeg at han skal kunne si "Nei, mamma gjør ikke det. Mamma er hudpleier" Har fått noe negative komentarer, men mest positive. Hvis folk har ett problem med at jeg er en ung mamma, så kunne ikke det brydd meg mindre. Jeg veit selv at jeg er en god mamma, og gir gutten min alt han trenger. Kjærlighet, leking, mat, alltid rene klær, ren seng, ny bleie ofte og masse mer. Ja, jeg skjønner faktisk ikke hvorfor jeg er innunder barnevernet en gang. Jeg gjør jo alt en mamma skal gjøre. De mener jeg er kjempe flink med han, men at jeg kan bli enda bedre. Hvis jeg blir en bedre mamma nå, så sprekker jeg snart. Hehe, neida. Men å klage, det kan de bare driiiiite i.
Vi har det veldig bra idag, bor for oss selv, og er helt selvstendig :)